Før jul i fjor fikk gruppen som jeg er med i oppgaven å lese boken "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg. Boken er egentlig utenfor pensum, men vi ble anbefalt å lese den likevel siden den var relevant i forhold til temaet vi skulle jobbe med i forprøven i pedagogikk denne uken. Jeg hadde i grunnen ikke hørt noe om Åsa Linderborg før jeg leste denne selvbiografiske romanen. Faktisk så liker jeg ikke å lese denne typen bøker heller. Men når jeg først var i gang så ble jeg grepet av fortellingen, og siden hun bare er ett år eldre enn meg så kunne jeg også sette meg inn i den tiden hun vokste opp.
Og ja, jeg kan helt klart se at dette var en relevant bok i forhold til det å jobbe med barn, og jeg vil virkelig anbefale denne boken videre. Og nå er vi så heldig at Åsa er i Bergen, og i morgen skal hun ha en kulturtime på Høgskolen i Bergen, avdeling Landås. Gleder meg, jeg skal skrive hvordan det går etterpå.
Om boken (kilde):
Dette er Åsa Linderborgs fortelling om oppveksten med en alkoholisert pappa. Istedenfor å skrive en bitter bok forteller Linderborg med kjærlighet om faren, som ikke var i stand til å ta ordentlig vare på verken henne eller seg selv, men som likevel elsket henne. Linderborg jobber til daglig som kulturjournalist i svenske Aftonbladet. Dette er hennes første bok. Den ble en suksess både blant kritikere og publikum da den kom i Sverige og har fått stor oppmerksomhet også her hjemme.
«Meg eier ingen» er et nært portrett av forholdet mellom far og datter. Den gir et nostalgisk bilde av en barndom på 70-tallet og ser med kritisk blikk på klassesamfunnet. Åsa Linderborg er en av de som mener at klasseskiller i høyeste grad eksisterer i 2008.
Boken hos Versal forlag.
Møte med Åse Linderborg, fredag 11. januar 2013 på Høgskolen i Bergen, avd. Landås.
Vi var tidlig ute, heldigvis, for salen ble kjapt fylt opp. Åsa Linderborg skulle bruke ca 45 minutter på å snakke om boken "Meg eier ingen". Først tenkte jeg ok, kanskje det blir litt kjedelig siden jeg allerede hadde lest boken, men hvor feil kan en ta?
Hun fortalte med en utrolig innlevelse, jeg fulgte med selv om jeg visste hva hun skulle si, for hun fulgte innholdet i boken. De som satt ved siden av meg hadde laptopen og iPaden på, og dillet med noe der i starten, men de måtte bare lukke og slå den av og følge med de også. Hun holdt på lengre enn de 45 minuttene hun skulle, men jeg følte ikke at det hadde gått så lang tid.
Etterpå ville hun svare på spørsmål. Først ble det spurt en del snille spørsmål, men etter hvert ble spørsmålene personlige og alvorlige, men på en fin måte. Temaet er jo alvorlig, hvor tidlig skal en gripe inn når det er omsorgssvikt, og når er det omsorgssvikt? Denne boken gir ikke svar på dette, ikke Åsa heller, men den er en gripende fortelling om en annerledes barndom. Vi som satt i salen ble vel enig om at hun hadde arvet fortellerkunsten av sin farfar. En liten hemmelighet røpet hun for oss i all fortrolighet også, men den skal jeg ikke røpe her :)
Møte med Åse Linderborg, fredag 11. januar 2013 på Høgskolen i Bergen, avd. Landås.
Vi var tidlig ute, heldigvis, for salen ble kjapt fylt opp. Åsa Linderborg skulle bruke ca 45 minutter på å snakke om boken "Meg eier ingen". Først tenkte jeg ok, kanskje det blir litt kjedelig siden jeg allerede hadde lest boken, men hvor feil kan en ta?
Hun fortalte med en utrolig innlevelse, jeg fulgte med selv om jeg visste hva hun skulle si, for hun fulgte innholdet i boken. De som satt ved siden av meg hadde laptopen og iPaden på, og dillet med noe der i starten, men de måtte bare lukke og slå den av og følge med de også. Hun holdt på lengre enn de 45 minuttene hun skulle, men jeg følte ikke at det hadde gått så lang tid.
Etterpå ville hun svare på spørsmål. Først ble det spurt en del snille spørsmål, men etter hvert ble spørsmålene personlige og alvorlige, men på en fin måte. Temaet er jo alvorlig, hvor tidlig skal en gripe inn når det er omsorgssvikt, og når er det omsorgssvikt? Denne boken gir ikke svar på dette, ikke Åsa heller, men den er en gripende fortelling om en annerledes barndom. Vi som satt i salen ble vel enig om at hun hadde arvet fortellerkunsten av sin farfar. En liten hemmelighet røpet hun for oss i all fortrolighet også, men den skal jeg ikke røpe her :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar